Mot lysere tider - tross alt

Vaktbikkja vår fryser og sulter i dårlige tider.

For etpar blogger siden kom jeg til å nevne at Grødumsmonen ikke var gått i dvale. Det var før det, og før snøen og kulda kom. Nå består dagene stort sett av å stå opp, se på gradestokken som er rett utenfor kjøkkenvinduet, legge på 2-3 minusgrader, og deretter lure på om bildøra er frøsen fast eller lar seg lokke opp med litt list og lempe. Familiens bil nr 2 har etter 5 år enda ikke kvalifisert seg til garasjeplass, og det er heller ingen venteliste. Vedbæring setter forresten også sitt preg på hverdagen.

Men, vakkert vær er det om dagen, og naturen er på sitt aller flotteste når snøen ligger på marka og i trærne. Denne vinteren har snøen til og med kommet i håndterbare mengder i vår landsdel. Med de to siste vintrenes vanvittige snøfall friskt i minne (kan jo enda komme), så må det sies at "det er synd å klage". Kan vi være enige i dette diktet?

Førebod
Når snøen
lavar ned -,
løyner gardar,
jorde,
temjer all ljod,
at stilt
det vert i verda

sansar eg
strengen som
bind meg til
verda so'
ho e',

han får ikkje
brotne,
for at gleda
ska' overleva.
Carl Gustav Taubøll