Skrivekunst og kultur

Nå er siste innspurt i gang med julekorrespondansen. At noe så enkelt kan være så vanskelig! Jeg sikter ikke akkurat til ”God jul og godt nytt år-kortene”, men kort til dem som en føler skal ha noen ekstra bevingede ord som helst skal holde høy litterær kvalitet. Alle har vel ei venninne eller en venn som har vært der fra tidenes morgen, men som det kan gå tiår mellom hver gang en ser. Det er disse som er vanskelige, og verst er det å komme igang. Hvor mange ganger har en satt ned på papiret at ”ja, nå er det alt gått et år igjen osv”, eller ”nå er det alt jul igjen osv”. Nei, det går ikke, det skreiv jeg sikkert i fjor også, tenker jeg. Så blir setninga strøket, om og om igjen, og til slutt ender en opp med en av disse variantene likevel. Fortsettelsen er ikke fullt så ille, men når en kommer til slutt har en følelsen av å ha holdt en selvopptatt monolog om meg og mitt og mine. Men, jeg trøster meg med at det er veldig vanskelig å få til en dialog i et brev, spesielt når en ikke har peiling på hva som har skjedd i motsatt ende. Likevel er det veldig bra at tradisjonen holdes ved like og at ikke alt går over til julemailer og korte sms-er. Vi er vel alle enige om at det er mer sjel i en julehilsen i postkassa selv om det så står bare god jul og godt nytt år.

Forrige helg blei tilbrakt i Wien som er Huset Egerheis europeiske favorittby nr 1, 2 osv (etter København selvfølgelig). Byen var fantastisk flott julepynta, - ikke glorete pynting, men bare enkelt og vakkert. I et område som heter Graben hang det ”prismekroner” fulle av smålys og i et annet område hang det store røde ”baller” fulle av lys. Det var ikke noe granbar å se, og ingen lysrekker som var tilfeldig slengt opp i et tre sånn som her. Nordmenn er også flinke til å pynte til jul, men estetikken kan det være så som så med.

Det høykulturelle alibiet vårt denne høsten er absolutt en konsert i Musikverein (nyttårskonsertsalen) søndag ettermiddag. Heftig musikk som vi ikke har så mye forhold til, men du verden for en opplevelse. Tom var imponert over orkesterets 5 – fem – kontrabasser. En munter sjel sa at ”de må vel ha fem for å dekke opp deg”. I tillegg var vi på katolsk gudstjeneste i domkirka søndag formiddag, og det var også en ny opplevelse. Vi forsto ikke så mye, men måtte bare gjøre gode miner til slett spill og se hva de andre gjorde. ”Bønder-i-byen”-begrepet kom for alvor til sin rett da jeg forsto at det jeg trodde var fotskammel fordi golvene var så kalde, i realiteten var skamler til å knele på. Da ramla vi av litt, men tok oss inn igjen.

Med andre ord, en førjulstur til Wien kan anbefales sterkt.

Til slutt, takk til anonym bloggers hilsen som fikk nostalgiske følelser av
min forrige blogg.