Blomster til mine helter

Jeg har egentlig aldri hatt et bevisst forhold til å ha en helt eller ei heltinne, men nå har jeg fått begge deler. Mange av dere som kjenner oss har hørt om dem, men de er ikke i kjendisspaltene i Se og Hør eller i andre tilgjengelige skriftlige kilder. Der mine helter figurerer og antakelig har en spaltemeter eller to, er som pårørende i sykehusjournaler. Hvem jeg tenker på? Jo, min niese Inger Marie og hennes mann Ove som har dattera Ann Kristin som har hatt leukemi i over to av sine fem første leveår, - først fra 2006 til 2008 og så tilbakefall som slo ned som lyn fra klar himmel i juni i år. De siste tre månedene har stort sett vært tilbrakt på sykehus både her og i Oslo, og det har ikke vært ”lightutgaver” av sykehusopphold. Hovedpersonen Ann Kristin har hatt en kjempetøff periode med cellegift og steroider som slo helt knockout på den lille kroppen. Forrige gang hun var syk var heimen stort sett basen, men denne ganga er det omvendt med sykehuset som base og med noen korte opphold heime innimellom. Vi som er på utsida kan bare ane åssen det leiter på familien, men å forstå…., nei! Prognosen for å bli frisk er heldigvis veldig god, men slitet og spenninga kommer til å vare i lang tid framover. I heltekretsen inngår også besteforeldrene Kari og Asbjørn som stiller opp 100 % og yter både praktisk hjelp og omsorg.

Helst ville jeg ha vært heltefri og sett ei frisk barnehagejente som nå er i sitt siste skolefrie år! Skolejenta kommer, men heltene vil være der for alltid!