Reisetips - igjen...

På tross av dystre spådommer om dårlig vær og halve befolkningen slått ut av svineinfluensa, viste Skottland seg fra sin aller beste og sosiale side på vår årlige sommertur. Edinburgh Castle sto faktisk enda. Jazzfestivalen i helga var en høydare som den også var ved forrige besøk for to år siden, og konsertene var strålende (bildet er fra søndagskonserten under borgen). Høydepunktet var konsert med et skotsk orkester som heter Fat Sams Band som vi bivånte i Silkeborg etpar ganger midt på 90-tallet, og jammen dukka ikke selveste Fat Sam (Hamish McGregor) opp ved samme bord som oss dagen etterpå på en annen konsert. Vi fikk en riktig gild prat med Hamish som viste seg å være akkurat så hyggelig som han ser ut til. Han ville gjerne ha jobber i Norge, men da han lurte på om jeg var villig til å være ”agent”, måtte jeg erkjenne at mitt kompetansenivå i den sammenhengen nok har en del mangler.

Selve reisetipset, i tillegg til Edinburgh som er en helt spesiell by, er en todagers tur nordvestover med www.timberbushtours.com.uk. Turen gikk med minibuss med plass til 16 personer. Disse 16 viste seg å dekke 6 nasjoner fra Australia i sør til oss fra Norge, og følget besto stort sett av backpackere. I motsetning til jazzfestivalen trakk vi i denne sammenhengen ikke ned gjennomsnittsalderen. Når det gjelder turmålet som var ”the highlands”, ante vi på tross av navnet ikke at det var såpass vilt og høyt som det viste seg å være. Vi kjørte langs Loch Ness, men sjøormen viste seg heller ikke denne ganga. Overnattinga tok vi i byen Inverness i nordenden av Loch Ness. På vei sørover igjen kom vi inn i en nasjonalpark, og plutselig befant vi oss på stedet Glenmore hvor de norske motstandsfolka under siste verdenskrig hadde tilhold (se bildet). Med Max Manus-filmen i veldig friskt minne, blei det ganske vemodig å befinne seg der. Det norske og det skotske flagget vaia side om side pluss at det var minnesmerker og informasjonstavler.

Kjøreturen var et kapittel for seg. Kanskje ikke så rart at det første vi fikk utdelt var ei miniflaske med skotsk whisky. I tillegg til at skottene konsekvent kjører på ”feil” side, kjører de aldeles forskrekkelig fort. Til tider hadde jeg følelsen at jeg befant meg på ei flystripe rett før flyet letter, men sånn kjørte alle – selv på det vi kaller smale bygdeveier. Om vi noen gang har tenkt tanken på å kjøre i ”venstreland”, er all tvil borte nå. Men, det gikk bra og vi kom heilskinna tilbake til Edinburgh.