Ytringsfrihet

Når ukas prisvinner Nina Karin Monsen først er i gang, så kunne en kanskje benytte anledningen til å lange ut noen kraftsalver i øst og vest for å se om det daler inn en pris på Grødumsmonen også. Fra før av har vi Asfaltprisen 1997 til initiativtakeren for asfalt på veien vår og Ogge sjebbeunions priser til verdige medlemmer, men det kan være vanskelig å komme inn under disse kategoriene.

Det er neppe lurt å teste ut denne teorien. Ved nærmere ettertanke er det ikke så mange å skjelle og smelle på heller. Hestelorten i veien vår er vel til å leve med sjøl om vi gjerne hadde sett at hestene var mer disiplinert og kunne knipe igjen til de er i mer ulendt terreng.

Ytringsfrihet er så mangt. Hvis en tenker på veldig lokale forhold, så kan en saktens si hva en vil til den en bor sammen med eller til venner, men det er ikke alltid så lurt å ”ta’an heilt ut” i tide og utide. Det hjelper lite å referere til Grunnlovens § 100 (Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte) hvis det stundom skulle gå ”ei kule varmt” i heimen. Det kan rett og slett være litt usikkert hvor lenge en er gift/samboende eller har venner. Hvor stor glede har en da av ytringsfriheten? Å gå og skjelle og smelle aleine har svært lite for seg.

Sikkert er det i alle fall at som guide er ytringsfriheten begrensa. Det er ikke lov å snakke om religion eller politikk, og hvis en da har jernteppe på alt annet så ligger en tynt an. Skriftlig og muntlig eksamen er bestått. Den muntlige besto i en tur rundt og rundt i byen hvor vi måtte fram i mikrofonen etter tur og fortelle spennende ting. Jeg så samme lyserøde sofaen på Shalam i Elvegata 4 ganger på en kveld. Det var like spennende hver gang om den var solgt i mellomtida.
Hvis noen trenger en guide på Tveitbussen fra byen, så er vi godt rusta etter forrige fredag ettermiddag. Suzukien var på verksted, og vi tok 15.45-bussen som vi trodde var en arbeidsbuss som går direkte. Da vi etter Kjeviksløyfa også havna oppe på Brattvoll platå, blei jeg usikker på om bussen i det hele tatt gikk til Drangsholt, men det gjorde den – etter 55 minutter på bussen var vi framme. Er det rart at folk ikke bruker buss til jobb? Æ bare spørr – i ytringsfrihetens navn.

P.S. Rett svar i forrige blogg var 3. og plenen er dessverre vår.